'Det er vår tur til å fikse dette!' - 1. mai 2008

(02.mai.200815:00)
stein ove

Under står 1. mai-appellen undertegnede holdt på arbeidernes dag i Sveio og Os.
En forsinket gratulasjon til alle!

Sosialdemokratisk hilsen
Stein Ove Lien, fylkessekretær AUF i Hordaland
__________________________________________

Kamerater, gode partivenner!

1. mai er en festdag: en dag hvor vi feirer faglig og sosial utvikling, der vi feirer arbeiderbevegelsens seire og de fremskritt historien har tilbudt oss, og som framsynte kvinner og menn har kjempet frem til rettigheter og politiske vedtak i årenes løp.

Men 1. mai er også en kampdag: en dag hvor vi plikter å stille skarpt på urettferdighet og skeiv fordelig, hvor vi, i tradisjonen fra de samme vidsynte kvinner og menn må ta innover oss at vi fortsatt har mange kamper å kjempe, både her hjemme og ute i verden. Det gjør denne dagen til en sammensatt hyllest og en mulighet til å peke ut veien videre, og det er vår oppgave å gripe den.

Jeg er glad for at jeg får være med på å feire den dagen sammen med dere her i dag, og jeg vil gratulere dere så mye med dagen!

***

Ved fjorårets valg var det viktig for Arbeiderpartiet å oppnå gode resultater, for det er i kommunene vi får se resultatene av den rødgrønne politikken på Stortinget ? det er i kommunene livene leves, som det heter. Og vi lyktes; Arbeiderpartiet oppnådde en markant fremgang på landsbasis i forhold til valget i 2003, selv om oppslutningen sank noe i forhold til 2005. Hordaland var dessverre en litt annen historie. Partiet ble skubbet vekk fra makten i mange av de største kommunene, og FrP gjorde kraftige innhugg i kommunene i og rundt Bergen. Det er en frustrerende situasjon, men nettopp derfor er det viktig at vi husker på at folket fortsatt ga oss gode nyheter på nasjonalt nivå.

***

Men samme hvor behagelig det er å tenke på at vi har et suksessfullt valg bak oss, er politikkens vesen slik at vi alltid må ha blikket festet på neste utfordring. Det er en av politikkens bitre lover, men den kan utlegges på to forskjellige måter:

Vi kan legge vekt på neste valg fordi vi vil demme opp for noe som er verre, eller vi kan flytte fokus mot stortingsvalget fordi det er vår mulighet til å gi den rødgrønne regjeringen fornyet tillit, til å fortsette å styre på den mest progressive regjeringsplattformen i Europa.

Jeg er mest fan av den siste utlegningen, selv om den første også har noe for seg.

***

Kamerater, 2009 blir et valg om fremtiden. Vi har i dag en regjering som leverer varene og forandrer Norge til det bedre hver eneste dag, og det står opp mot et fortsatt herlig uavklart alternativ. Det eneste vi vet om de borgerliges planer for regjeringsmakt i 2009, er at deres alternativ er nødt til å inkludere Høyre og Fremskrittspartiet, og det gjør umiddelbart ideen lite fristende. 

For vi så hva de gjorde sist de hadde sjansen, sist velgerne ga Høyre og FrP muligheten til å styre Norge. Det er nemlig tull at Fremskrittspartiet aldri har fått være med på å styre; de satt med vetoretten på alt Bondevik II-regjeringen foretok seg. Vi så hva de gjorde, og kamerater: Vi vil ikke se det igjen.

Jeg vil ikke at vi skal oppleve en ny regjering som angriper arbeidernes rettigheter med det mål for øyet å undergrave dem, slik vi husker den forrige regjeringen gjorde da den herpet arbeidsmiljøloven. Hadde ikke vi vunnet valget, hadde vi i dag hatt en arbeidsmiljølov som åpnet for 13 timersdager og 60-timersuke. Normalarbeidsdagen var i ferd med å bli et kjært minne for historiebøkene, og våre motstandere på høyresiden gjorde det med åpne øyne. De visste hva de gjorde da de ødela arbeidsmiljøloven. De visste da de gjorde da de åpnet for en mer usikker arbeidshverdag gjennom liberalisering av bestemmelsene om midlertidige ansettelser. Høyresiden jobbet aktivt for å få folk på kortere kontrakter, med mindre forutsigbarhet og økt press på lønn. De fikk det vedtatt, selv om en samlet fagbevegelse var i mot.

Vår regjering fikk stoppet det, fordi vi tror på større trygghet og forutsigbarhet i arbeidslivet. Vi tror at når Norge ligger helt i verdenstoppen sammen med våre skandinaviske naboer på listen over sterke og levedyktige økonomier, er det fordi vi har et produktivt og sikkert arbeidsliv. På tross av det høye skattetrykket som aldri slutter å plage dem som har mest, er Norge og den sosialdemokratiske modellen ansett som helt der fremme blant måter å organisere samfunnet på. Vi har et arbeidsliv å være stolte av i Norge, og vi har tenkt å la det forbli slik. Du sparker ikke treneren når du leder ligaen, og erstatter ham med fyren som regisserte nedrykket i fjor. Derfor skal heller ikke Soria Moria byttes ut med et kapitalistisk Eldorado.

***

Årets 1. mai smykker seg med slagordet ?Felles klode, felles ansvar?. For Arbeiderpartiet er dette mantraet nødt til å bli mer enn et slagord, det må omsettes i handling. Nesten alle politikere kaller nå kampen mot klimaendringene for ?vår tids viktigste utfordring?¨- minus noen helt soleklare politiske figurer som her skal forbigås i stillhet. Det er bra, for de har rett, og alle verdens forskere gir oss rett. Klimaspøkelset er ikke en morsom historie, det krever mot og lederskap. Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen har et historisk ansvar for å bringe kloden i balanse ? vi må smi før kloden blir for varm.

Noen partier vil vente, de vil ikke gjøre noe ? i tilfelle det viser seg at vi overvurderte trusselen. Det er et forståelig argument, men det er ubrukelig. For hva er det disse folkene er redde for? Er de redde for at vi etterlater kloden i bedre stand fordi vi plukket opp hansken? Er de redde for at vi innførte restriksjoner på trafikk og la om livene i en slik retning som gjør at noen av de fattigste og svakeste på vår felles klode får muligheten til å oppnå den levestandaren vi regner som selvsagt? Jeg skjønner ikke hva de er redde for.

Men jeg vet hva VI skal frykte, og jeg vet hva vi skal gjøre.

Vi skal frykte den fremtiden som kommer dersom vi ikke går foran, og vi skal fortelle den historien. Den om at vi må få ned våre utslipp og legge om vårt forbruk for å unngå en verden i ubalanse ? en ubalanse som kan øke havnivået her hjemme så kraftig at Bryggen i Bergen kan havne under vann ? og som kan føre til at fattige bønder i Uganda ikke kan videreføre sin livsviktige kaffeproduksjon fordi klimaet er for varmt til at dyrkingen er mulig.

Norge er et av de rikeste landene i verden, og vi har et spesielt ansvar, simpelthen på grunn av måten vi har fått rikdom på. Derfor skal Norge forplikte seg til å ta store kutt i våre klimagassutslipp her hjemme, både gjennom store nasjonale tiltak og de tingene i småtingsavdelingen som vi kan gjøre i våre egne liv. Det handler om kollektivløsninger, om satsing på jernbane, energieffektive bygg og smartere grønne avgifter ? men også om å si nei til handleposer på butikken, dra ut stikk-kontakten når mobiltelefonen er oppladet og om å skru PCen og TVen helt av når du er ferdig med den.  Det er en del av den nasjonale dugnaden som vårt land og vår bevegelse tidligere har vist at vi kan klare. Klimautfordringene krever en global dugnad ? til det beste for vår felles klode. Bak klimakvoter og internasjonale avtaler står du og jeg. Det er vår tur til å fikse dette.

Flere politikere fra FrP skjuler seg bak at det er ?for tidlig å konkludere? i klimaspørsmålet. Men kjære Siv Jensen:

Det finnes ingenting som heter ?for tidlig? i dette spørsmålet, men det finnes i aller høyeste grad noe som heter ?for sent?. Vi må bevege oss forbi tro- og mistro i miljøspørsmålene. Nå er det tid for å innse.

***

Nettopp det at vi i år har kloden som tema, gjør at vi også må benytte anledningen til å se utover vårt lands grenser på en dag som denne. Millioner av arbeidere og kamerater benytter 1. mai til fest og feiring, og til kamp og mobilisering for fremtidens utfordringer. Det er populært å hevde at verden henger tettere sammen enn noen gang tidligere, på grunn av den sekkebetegnelsen vi kaller globaliseringen. Og på mange områder er det rett:

Vi kan ikke ture frem som vi gjør i miljøspørsmålet hvis verdens fattigste skal sikres fremgang og velstand;

Vi kan ikke fortsette å investere store summer av våre fremtidige pensjonsutbetalinger i bedrifter som produserer våpen eller nekter vanlige arbeidere å fagorganisere seg.

***

Men hva kan vi gjøre?

Vi kan, og vi skal fortsette å peke på urett og nød.

***

Når arbeiderbevegelsen snakker om at vår solidaritet gjelder og må gjelde alle mennesker og hele verden, møtes vi som regel med særlig to anklager. Den første er at vårt internasjonale fokus bidrar til at vi ignorerer urett som begås i Norge. Den andre er at vi blander oss i for mye, og at vi ikke kan redde alle hele tiden. Svaret på begge disse to anklagene er for meg det samme; et klart og rungende nei. Når vi tar vare på dem som har det vanskelig i Norge, skaper vi et mer harmonisk og trygt samfunn, som derfor har mer tid og ressurser til å arbeide for internasjonal rettferdighet. Og tilsvarende, hvis vi gjennom internasjonalt press og solidaritetsarbeid hjelper den sosiale utviklingen i verden, så er vi med på å skape en tryggere og mindre urolig verden. Disse tingene henger sammen. Vi skal aldri slutte å bry oss. Det er vår moralske plikt.

***

Kamerater, vi er en del av en framtidsoptimistisk bevegelse. Vi tror fullt og fast på at praktisk solidaritetsarbeid og politisk press kan skape forandring og bedre levekår for alle mennesker. Det betyr ikke at vi ikke anerkjenner problemer, men at vi krummer nakken og forsøker å gjøre vårt for å løse dem. Derfor er jeg også glad for at årets 1.mai-aksjon handler om utviklingen i Sør-Sudan.

I den grad vi i det hele tatt høre noe om Sudan - og selv det er ikke ofte - så handler det gjerne om den desperate situasjonen i Darfur-provinsen. Årets aksjon ber oss ikke om å glemme denne konflikten, men den ønsker samtidig å rette nødvendig oppmerksomhet mot den skjøre freden sør i landet. Freden må pleies hver eneste dag for at den skal holde. Skal dette lykkes, trengs det hjelp til å bygge opp igjen et fungerende samfunn, med helsetjenester, skoler og mye annet. Det er dette Norsk Folkehjelp arbeider med i Sør-Sudan. Det handler om å gjøre folket i Sudan istand til å omfavne ei framtid som har vært nektet dem i så mange år. Norsk Folkehjelp gjør en forskjell. 

Det skal vi være takknemlige for.

***

Det skjer ting ute i verden som burde kreve mer av vår oppmerksomhet. USAs folkerettsstridige krig i Irak romler fremover i dag som i går, fem år etter invasjonen. USAs utgifter til krigføring i Irak i en måned, vil alene være nok til å holde alle verdens barn med skolegang i nesten to år. Det er fakta som viser krigers umenneskelighet og urett ? slik vi ser det hver dag ? i Palestina, i Darfur, i Uganda, i Afghanistan.

Men det finnes likevel håp. I Zimbabwe kjemper opposisjonen en kamp for å få tilkjent den valgseieren alle kan se at de fikk i parlaments- og presidentvalget mot Robert Mugabe, og vanlige menneskers oppmerksomhet om glemte konflikter, være seg i Burma, Vest-Sahara eller Tibet, gir grunn til håp. Det har vært et av arbeiderbevegelsens adelsmerker at vi står opp mot brudd på menneskerettigheter. Den kampen skal ikke avsluttes før den er vunnet.

***

Hvert år pleier jeg å bruke litt tid på 1. mai til å hilse og hedre de sosialdemokrater som har vunnet valg det siste året. I år er den listen dessverre kort.

Men vi kan likevel gratulere Jose Luis Zapatero med sin valgseier i Spania, en seier som er viktig for sosialdemokratiet ? men også for Zapatero selv, som endelig kan legge bort beskyldningene om at hans sosialistparti kom til makten kun som en følge av de forferdelige terroraksjonene i Madrid i 2003.

Vi håper det beste for Ken Livingstone i London i dag, og vi ønsker Helle Thorning-Schmidt i Danmark og Walter Veltroni i Italia lykke til videre.

***

Vi hører ofte at 1. mai har utspilt sin rolle. Kamerater, jeg tror ikke på det.

Jeg tror 1. mai fortsatt er en viktig dag for å sette fokus på kampasaker for arbeiderbevegelsen, og jeg tror at vanlige folk og arbeidere vil fortsette å bruke denne dagen til fortsatt å kjempe for de sakene som definerer oss som mennesker.

Igjen: Gratulerer med dagen!





Kommentarer:

Skriv kommentar :

Navn:
Husk meg?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for denne posten:
http://blogsoft.no/trackback/ping/5839402
Mitt profilbilde

Partikollektivet

Dette er Arbeiderpartiet i Bergens blogg.

Mer...


Blogglisten

Twingly BlogRank

Bloggurat

mars 2009
ma ti on to fr
            1
2 3 4 5 6 7 8
9 10 11 12 13 14 15
16 17 18 19 20 21 22
23 24 25 26 27 28 29
30 31          
Powered by BlogSoft

hits